Kapittel 9
Narresepteret

Lærerens ektefelle startet sin ferd mot det uendelige himmelhvelvet.

Derfra kan hun snart på nytt se ned på Mjøsa sine strender.  Disse steder fra barndommens rike hvor hun i sin sykdom aldri maktet å dra tilbake og oppleve for en siste gang.

Det var grytidlig lørdag morgen på palliativ avdeling.  Bare nattsøstrene er våkne, på denne avdeling for dem som skal legge ut på reisen.  For sykepleierne en unik, men likevel daglig opplevelse.

For læreren derimot et grenseoverskridende tap, som for kvinnen som nettopp hadde tapt sin plass på jorden.

Mandag, allerede, er han oppi dette tvangsinnkalt til 2 møter med skoleledelsen og organisasjonspsykolog.  Alle hundene vet at hans ektefelle er døende.  Men de skal ikke gi ham fred.  Angrep i en slik stund er det letteste på denne jord.  Og nå kan han tas.

Søndag må læreren sette seg ned og skrive avbud i sin uendelig dype sorg.  Han har ingen mulighet å motstå hundenes kamp om innvollene hans lengre, og nå skal de gå løs på hjernen med sin psykolog.  Den grå massen som skal dekke det røde.

Og hans advokat må skrive brev til dem og spørre dem hva de på nytt anklager læreren for denne gang.  I stedet for å få et svar tilbake hvor Fylkeskommunen skrinlegger det hele ut fra sine mange dokumentert falske anklager og sin håndtering i ren hunde-galskap så setter det vandrende narresepter i forhandlingssjef Johan Meyers hånd opp et nytt narrespill 6.april.  Det skriver den 30.mars 2011: 'Jeg har skrevet utkast til lengre brev som nå ligger til underskrift hos personaldirektøren.  Vi varsler et møte neste onsdag 6. april kl 9 ved skolen.'

Før det er gått en måned etter ektefellens bortgang skal altså teateret igjen sette opp skuespillet Døden selv nylig nektet dem å fremføre.  Her vises ingen respekt og ingen nåde.

En mann som er lyst fredløs skal ikke få sørge, ei heller få ha noen verdig sørgetid.  Hundene i Hordaland Fylkeskommune har kastet seg over ham.

Av utenforliggende årsaker ble møtet forskjøvet litt til, og ble på nytt oppsatt 27.april.  Men fortsatt i denne måned etter ektefellens bortgang.

Læreren stilte opp i sin like overveldende sorg.  Han så på disse fullstendig tomme og hatefulle hundeansiktene rundt bordet med all deres totalt manglende medfølelse.  Der satt Forhandlingssjef Johan J. Meyer fra Hordaland Fylkeskommune, Organisasjonspsykolog Bjørn Inge Raknes, Rektor Magne Wiik, Assisterende rektor Marianne Rolland Løvskar og noen til fra administrasjonen som ikke er mulig å huske hvem var, men sannsynligvis elevinspektør Elin Kumle og avdelingsleder Ståle Brattebø.  Fra eller til så hadde disse to også vært inne i bildet uansett i dagene på forhånd.  Og de var blitt forelagt hvor umenneskelig og horribelt dette var å utføre mot en utslitt mann i stor sorg.  Men ingen nåde skal noen av dem vise.

Møtet med hundene medførte omgående sammenbrudd.  Læreren brøt til alles store nytelse sammen der og da i sin sorg.  Han kom seg på et eller annet vis til sitt kontor med hodet i hendene, forbi grupper av elever.  Hovedverneombudet kom etter for en liten samtale.  Så bar det hjem.

Hva annet hadde de ventet?  Mannens første sammenbrudd i livet.  Men det skulle ikke bli det siste.  Disse hundene med sine menneske-klingende navn har skadet en mann for livet og de fortsetter sin reinspikka ondskap.

Veltrente jaktbikkjer som bare ventet på sitt offer.


Annonsene er fra Google og trygge å trykke på, men trykk aldri på annonser som ber deg laste ned noe